Omtrent på denne tiden i fjor ringte Per Jarle Heggdalsvik, Naturredaksjonen i NRK, til DFR-sekretariatet.  Han fortalte om turen i 1995, da han med assistanse fra tidligere leder i Sunndal fjellstyre, nå avdøde Idar Hansen, og fjellstyrets daværende oppsyn Svein Iversen, gjorde opptak av villreinkalvingen.  Opplevelsene og opptakene hadde vært fantastiske, han hadde ligget hele dagen og kunnet filme en uforstyrret simleflokk på 250-300 meters hold, en kalving inkludert.

 

Nå ønsket han å forsøke å få gjort tilsvarende opptak med moderne HD-utstyr, dette er stort og tungt og han mente dette nødvendiggjorde bruk av snøscooter.  Nå har DFR konsekvent sagt nei til bruk av motorkjøretøy i forbindelse med fotografering og filmopptak i nasjonalparken, enten det er lokale fotografer, National Geographic eller 60 Minutes som har spurt.  Jeg lurte også på om hvor nødvendig det var å få nye og kanskje litt bedre opptak, med stor risiko for å skremme kalvsimlene.  I løpet av samtalen skrev Heggdalsvik om dreieboka til en film der han er på vei for å gjøre nye opptak, men ombestemmer seg av hensyn til dyra.

 

Etter å ha sett resultatet så vil jeg gratulere Heggdalsvik med en film der han og Kari Toft får veldig godt fram de hensynene en bør ta i villreinfjellet.  Opptakene fra 95 er virkelig gode, og vi får oppleve en dag i kalvingsfjellet med en simleflokk som overhodet ikke vet det er mennesker i området – en virkelig idyll, med villreinkalving, drøvtyggende og sovende simler, fjellrypespill og en fjorårskalv på ”rypejakt”(!), for å ta noen høydepunkter.  Det er første gang opptakene vises i noen lengde, tidligere er bare et par minutter brukt i en naturkavalkade fra Møre og Romsdal.

 

Det er viktig at folk ikke prøver å oppleve det samme uten svært god kompetanse på ferdsel i villreinfjell og ikke minst et godt teleskop.  Husk at opptakene som vises er tatt på avstander på 250 meter og oppover, med et objektiv som tilsvarer ca 3 000 mm på et 35 mm kamera.  Om en skal observere villrein og få med seg slike detaljer som filmen viser, er kikkert og teleskop en forutsetning. Og det samme gjelder grunnleggende opplæring av noen som vet hvordan man skal oppføre seg nær reinen.

 

Opptakene fra 95 er så bra at det burde være unødvendig å prøve å overgå dem.  Så jeg håper vi slipper å se flere seervideoer som den samme ptrogram viste i fjor fra Sunndalsfjella:  Ei simle, tydelig stressa av fotografen, trolig som en oversprangshandling, angriper plutselig en fremmed kalv.  Eller oppslag som i en lokalavis i vinter, intervjuobjektet forteller at han så en reinsflokk fra bilen på E6, tok skia fatt og fikk ”oppleve reinsflokken på nært hold” og tatt bilder med 500 mm tele på 100 meters avstand.  Bildet avisen bringer, viser en skremt reinsflokk på flukt.  I samme intervju forteller han om hvordan han fotograferer moskus ved å gå så nær at dyra trekker unna, og avisen gjengir et bilde oppgitt tatt på 30 m hold. Dette er problematisk når forvaltningen prøver å få publikum og guider til å holde 200 m avstand. Også andre lokalaviser har vist lignende bilder.   Også helprofesjonelle fotografer kan oppføre seg dumt - en del moskusbilder tatt på Dovre på en internasjonal side er tatt på veldig kloss hold.  Og vi ser en trend til at i naturfilmer forventes nærbilder, med programleder mellom kamera og dyret.  Dette er selvsagt problematisk i forhold til sky arter som villrein, og arter som moskus, som kan være agressive, og uansett også blir stresset.

 

Villreinen i Snøhetta, Knutshø og Rondane er ikke dyr man skal oppleve på nært hold.  Oppdager den deg nærmere enn ca 500 m, stikker den av – langt.  Skjer for mange slike skremminger, får dyra problemer med energibudsjettet gjennom året, og de kan komme til å sky gode beiteområder.

 

Eksemplene over viser dessverre at både en del hobbyfotografer og deler av pressen mangler kunnskap og etiske kjøreregler i forhold til hvilke dyrebilder det er OK å ta og å vise.  For mange år siden gjorde ansvarsfulle naturfotografer reirfotografering etisk umulig.  Det hadde vært ønskelig at pressen, når den får tilbud om naturbilder, la til grunn de etiske kjørereglene som foreningene for naturfotografer - Norske naturfotografer og Biofoto - har i sine vedtekter:  
Hensynet til naturen må alltid komme i første rekke. Utilbørlig framferd som forstyrrelser, inngrep eller framferd som er til skade for naturen kan ikke aksepteres. 
Da skremmer man ikke dyr for å få bilder, og tar ikke inn bilder i media som viser at fotografen har stressa opp motivet.

I Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark er det i tillegg forbudt å forstyrre dyr med vilje slik det er gjort i eksemplene jeg har tatt fram: Forskriften sier at dyrelivet er fredet mot skade og unødig forstyrrelse.  Å gå så tett innpå dyr for å få gode bilder at dyra blir skremt, er jo nettopp ”unødvendig forstyrrelse”.